I en alder av 38 og en del eksamener lagt bak seg er det et spørsmål eg alltid vet eg kan forvente, men samtidig ikke kan fordra å måtte svare på. Når man har sittet dag inn og dag ut og forberedt seg med lekser, innleveringer, leseøkter, oppgaveløsing, googling, mer lesing og så etterhvert funnet en struktur som fungerer og med et vitnemål som viser at man er der ikke bare for å ha det gøy... bare for å ha en dag med nerver, kvalme (og det som måtte komme som følge...)
Og når man da sånn et sted mellom 12 og 13 kommer ut av eksamenslokalet og får lov å slå på mobiltelefonen bare for å se alle som sendte Lykke til etter at mobilen ble slått av eller etter eksamen begynte med påfølgende meldinger fra akkurat de samme menneskene gjerne lenge før eksamen er ferdig:
Hvordan gikk det?
Som om man kan vite det. Ikke har man fått karakteren og ikke kan man vite sånn helt hundre prosent hvor streng sensoren er. Og er det noe man har lært etter 38 år så er det at å tippe karakteren på en eksamen? Det fører aldri noe godt med seg, og da snakker eg ikke om overtro eller andre styggedommer, men den bjørnetjenesten man gjør seg selv ved å si "Eg tror det blir en B, i verste fall en C" bare for å finne ut at man gjerne har gått på en smell og har knapt nok klart å karre til seg en dårlig C.
Så ka skal man svare? Vel, eg har funnet min vri, vel vitende om at svaret egentlig ikke sier noe som helst. Eg svarer med å fortelle kor mange ark eg har brukt i min eksamensbesvarelse, og mulig det henger litt igjen i fra gamle dager, for iallefall eldre mennesker ser ut til å bli imponert når du sier du skrev 17 sider.
Stort sett blir responsen da; "Jammen da har du gjort en god jobb du da!" Nesten litt bekreftende; dette kan du jo virkelig!
Så får vi se da hva dommen blir dette semesteret når sensorer og faglærere har sagt sitt.
Kanskje man får oppfølgingsspørsmålet..
Hva føler du nå?
Som tydeligvis alle sportsutøvere har trent på å besvare. Kanskje vi i OL etterhvert vil finne en gren som omhandler eksamensforberedelse og gjennomføring. Man føler iallefall når det er over at man har tømt lageret sitt for energi, på grensen til å være utladet.
Så da er det vel bare å legge seg på lading til høstsemesteret begynner og ønske alle lærere, administrasjon, gruppemedlemmer, medstudenter og andre helter
En Riktig God Sommer!!
Gjett om jeg fikk samme spørsmål på jobb i dag, etter min HiST eksamen i går.
SvarSlettSa at jeg føler det gikk bra og at jeg bare håper sensor er enig :-)
Jeg er en forsiktig optimist, det vil si at jeg aldri håper på noe jeg ikke vet jeg kan få.
Det betyr ikke at jeg ikke prøver å få det altså, det bare betyr at jeg alltid vet at man aldri vet noe :-) En realist er kanskje ordet. Jeg er åpen for muligheten om at hva som helst kan skje.
Jeg går aldri å gruer meg til ting som kan skje, men samtidig tar jeg aldri gleden på forskudd. Når jeg er i situasjonen, tar jeg tingene som de kommer. Da blir jeg ikke skuffet og jeg sløser ikke energi på å grue meg.
Jeg teker at så lenge man har forberedt seg så bra som man har forutsetninger og "ork" til, så skal man være fornøyd. Man trenger ikke å elske resultatet, men man vet innerst inne at man har gjort en innsats. Man har ofret fritid, man har sagt nei til fester og andre morsomme ting, for å investere det i sin egen fremtid og sin egen kunnskap. Man har sett lenger frem enn sin egen nesetipp.
Takk for innlegget Olav! Ja, det er noe med det at man får betalt for den tiden man har ofret. Og er det noe man ikke har kunnet svare på er det ofte fordi man ikke har brukt tiden på å forstå det. Så kanskje eg skal slutte å svare med antall sider eg har skrevet og begynne med å svare; Så godt som eg kunne? ;)
SvarSlett